Weekly News

Historiker og redaktør ved Oslo byleksikon, Knut Are Tvedt SAMFUNN

Næringslivshovedstaden

I våre dager er det lite eller nesten ingen industri i Oslo. Men det var den store industriutbyggingen på 1800-tallet som gjorde hovedstaden til en stor by.

Da Christiania ble Norges hovedstad i 1814, var det starten på byens rolle også som næringslivshovedstad. En ting var at den nye hovedstaden fikk monumentalbygninger som krevde ressurser og arbeidskraft. I tillegg vokste befolkningen sterkt, og den økte etterspørselen etter varer kombinert med energien i Akerselva ga grunnlaget for en storstilt industrialisering, som overtok for den tradisjonelle trelasthandelen.

Fra midten av 1800-tallet hadde Christiania en betydelig tekstilindustri med bedrifter som Hjula Væverier, Seilduksfabrikken på Grünerløkka, Nydalens Compagnie og Vøiens Bomuldsspinderi. Tekstilindustrien var byens største med 2.800 ansatte i Christiania og Aker. Men fra 1880-årene ble jern- og metallindustrien større og sysselsatte over 5.000 i 1890-årene. Bedrifter som Kværner, Spigerverket i Nydalen, Foss jernstøperi, Jøtul, Vulkan og Thune ble opprettet, og skipsverftene Aker og Nyland bygde båter.

Det bodde bare 10.000 mennesker i Christiania i 1814. I 1890-årene passerte innbyggertallet 200.000. Den voldsomme befolkningsøkningen krevde flere forbruksvarer, og byen fikk en stor nærings- og nytelsesmiddelindustri. Bjølsen Valsemølle produserte mel, vi fikk bryggerier som Frydenlund og Ringnes og tobakksspinnerier som Tiedemann, Langaard og Petterøe. Freia og Bergene produserte sjokolade og bakervarer, og en rekke småbedrifter og butikker produserte dagligvarer til befolkningen.

Dette var før globaliseringens tidsalder, og de fleste produkter var laget lokalt. Byggematerialer ble produsert i byens mange teglverk. Mange av de nybygde leiegårdene fra slutten av 1800-tallet hadde balkonger og trappeløp produsert i byens fabrikker, og befolkningen gikk med lokalt produserte klær.

På 1900-tallet ble bildet mer nyansert. Med elektrisitetens inntog ble byen et viktig sentrum for elektronisk industri, med bedrifter som Elektrisk Bureau, NEBB og senere Tandberg og Radionette. Samtidig spredte industrialiseringen seg, og med bedrede transportmuligheter ble markedene utvidet. Det førte til at Kristiania, som i 1925 byttet navn til Oslo, ble landets handelssentrum. Denne rollen ble forsterket med utbyggingen av jernbane- og veinettet. Og rollen som skipsfartsby ble også styrket.

Først i etterkrigstiden ser vi konturene av den utviklingen som har ført frem til det Oslo vi ser i dag, med et stort innslag av offentlig virksomhet, herunder offentlig tjenesteyting, og et næringsliv som i stor grad er preget av service- og tjenesteproduksjon. Oslo-historikerne har kalt denne perioden for «byråkratienes by», som altså ikke bare omfatter offentlig byråkrati, men vel så mye i privat sektor: Oslo er blitt «hovedkontorenes by», mens produksjonen er flyttet ut av byen og i de fleste tilfeller til andre land.

Siden 1970-årene har nesten all tradisjonell industriproduksjon blitt borte fra byen, og industriarbeiderklassen er avløst av sysselsetting i transport, distribusjon og varehandel. Og mange av de nye kontorarbeidsplassene har tilhold i de gamle produksjonsbedriftene. I Nydalen og på Aker Brygge er det nå flere arbeidsplasser enn i områdenes stolte historie som industriområder.

Share this article

Journalist

Knut Are Tvedt

Related articles