Weekly News

Med demens på skolebenken

Kan kursing av personer med demens gi dem et bedre liv? Er personlig utvikling mulig, på tross av sykdommen?

Dette ønsker forsker Ingelin Testad og doktorgradsstipendiat Martine Kajander å se nærmere på gjennom å samle og analysere erfaringer fra personer med demens, som har deltatt på brukerkurset Demensskolen.

«De pårørende får tilbud om kurs og kurs og kurs. Men hva med oss?».

Dette og lignende spørsmål, er noe ansatte i kommunens helsetjeneste forteller de får. For det finnes ikke mange kurstilbud som tilbys direkte til personer med demens - ikke til de pårørende, ikke til helsepersonell. Men til dem det gjelder.

Demensskolen er et slikt tilbud. Det er en brukerskole som gir mennesker med demens i tidlig fase opplæring i hvordan de kan mestre hverdagen. Med permer, penn og papir, og en kursleder som drar dem gjennom pensum, blir det litt som å sitte på skolebenken igjen. To timer hver uke. I løpet av de 12 ukene kurset varer, får deltakerne informasjon om sykdommen, tips og råd til hvordan de kan opprettholde livskvalitet og trivsel, de får et nettverk med de andre kursdeltakerne, mulighet til å dele erfaringer og støtte til å ta egne beslutninger og bruke ressursene sine. Å hjelpe kursdeltakerne til å få innsikt i egen sykdom og dermed mulighet for mestring, er målet med Demensskolen.
– Vi har en sterk opplevelse av at kursdeltakerne synes det er meningsfullt. De første gangene var det en vane som skulle inn. Vi gjentar og gjentar. Og jeg tar en prat med hver enkelt deltaker og prøver å reaktiverer de ressursene som er i dem. Det har gjort noe med samtalene over tid. De åpner seg, deler bekymringer de kanskje ikke deler med venner og ektefeller, forteller Anne- Christine Tischendorf, kursleder på en av Demensskolene i Oslo.

– Vi må se på ressursene. Selv om de har demens, er det masse de kan, og det er viktig å tilrettelegge slik at de får mulighet til å kan dele av kunnskapen sin. Det bidrar til at de kan beholde verdighet. Vi må bevege oss mot et samfunn med mer kunnskap om demens og villighet til å se dem som mennesker. Det er den medisinen samfunnet trenger, sier Tischendorf.

Det er få studier som tar for seg hvordan de som selv har demens opplever hverdagen, og mulighetene for å mestre sin egen situasjon. Dette ser Marine Kajander nærmere på i sitt doktorgradsprosjekt
– Hovedfokus i studien vil være hvordan personer med demens opplever å delta på Demensskolen, erfaringene med hvordan det er å møte andre i samme situasjon og hvordan Demensskolen legger til rette for læring og mestring av sykdommen, forteller Martine Kajander. Videre vil studien undersøke om Demensskolen bidrar til nedgang i nevropsykiatriske symptomer hos personer med demens i tidlig fase, og om Demensskolen bidrar til redusert pårørendebelastning.

Arve og Viggo har begge demens. Og de går på tur. Mil etter mil, flere ganger i uka. Sammen.
– Det blir fint med litt sol og sommer nå, selv om vi har gått på tur i hele vinter, sier Viggo Andreassen og smiler. Det er ett år siden siviløkonomen, bestefaren og nordlendingen fikk diagnosen Alzheimer. Men ifølge kona Kari Melhus, hadde det i mange år allerede vært mye som ikke var som før med ektemannen. Avtaler han glemte, hverdagslige ting han ikke fikk til.

På dagaktivitetssenteret Piloten i Oslo får Viggo mulighet til å treffe andre i samme situasjon, gå på cafebesøk, på museum, konserter og fylle dagen med innhold. Det var her Viggo traff den pensjonerte ingeniøren Arve Bekkevold, som også har demens, og de to fant raskt tonen. Tre dager i uka er det ut på tur, uansett vær og føre.
– Vi må jo rapportere til overkommandoen – altså fruene våre, om hvor vi gå. Men når de spør hva vi snakker om, så er det top secret, humrer Viggo

– Vi sitter jo litt på skolebenken igjen. Selv om vi ikke alltid husker det vi har lært, så synes jeg det er interessant. Det er jo viktig å ha en oppfatning av hva som kommer fremover, og ha et forhold til det at vi glemmer og rote, mener Viggo. At mestring og bruk av egne ressurser er viktig har de snakket mye om på demensskolen. For Viggo og Arve er gåturene oppover mot Holmenkollen og rundt innover på veier og stier i nærområdet, det som gir dem følelsen av å være noe annet enn sykdommen. Som får dem til å oppleve mestring og verdighet.

– Hadde det ikke vært for disse turene, og vennene han har fått, ville Viggo blitt sittende foran Tv-skjermen dagen lang, sier Kari.

Berit er også glad for at Arve har fått en ny venn, og noe positivt å fylle dagene med. Nå har Viggo og Arve fått på seg turskoene og er klare til å gå. Med hver sin GPS. Hvor de går, finner de ut underveis. Å planlegge er ikke noe for disse gutta.

Antakelig er de ikke tilbake før det har blitt mørkt. Men det bekymrer verken Arve, Viggo eller «overkommandoen».
– Redd? Nei, det er jeg ikke. De kommer alltid tilbake, og de har jo hverandre, sier Kari og ønsker ektemannen god tur. 

Share this article

Journalist

Kirsti Ellefsen

Related articles